Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land
29. desember 2008
Uprinsipielt og ensidig
Med henvisning til Frelsesarmeens mange prisverdige aktiviteter, mener
Vårt Lands Ingrid Erøy Fagervik 20.12. at organisasjonen har krav på
statsstøtte. Organisasjonens diskriminering av homofile er visst et
prinsippspørsmål som dreier seg om ”demokrati, menneskerettigheter,
toleranse og trosfrihet”. Fagervik oppfordrer til respektfull dialog og
mener ”tydelighet om egen tro og overbevisning” ikke bør straffes.
Hennes angrep på regjeringen Stoltenberg er imidlertid sjeldent ensidig
og unyansert. Det mangler den respekt for annerledes tenkende som hun
etterlyser hos andre. I dette ligger problemet: Det er ingen kunst å
utbasunere krav om respekt for seg og sitt. Dialog forutsetter at
partene har evne og reell vilje til å se begge sider. I den aktuelle
saken står omsorgen for Frelsesarmeen i grell kontrast til
likegyldigheten enkelte viser overfor de enkeltmennesker som rammes av
armeens praksis: Personer som deler organisasjonens grunnsyn og utfører
et verdifullt arbeid, ofte for samfunnets svakeste, men som – på basis
av hvem de er - støtes ut.
Fagervik bruker ordet ”straff” om bortfall av statsstøtte. Men når en
organisasjon med åpne øyne velger å innrette seg i strid med
retningslinjer for statsstøtte, er det ikke straff når den bortfaller.
Hva skulle ellers konsekvensen være? I regelverket, som er blitt til som
resultat av en grundig prosess og i dialog med landets barne- og
ungdomsorganisasjoner, står det at tilskudd kan gis organisasjoner som i
sine vedtekter ikke hindrer ”full deltakelse (…) uavhengig av kjønn,
etnisitet, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering”.
Det kan selvsagt diskuteres om vi innenfor ytringsfrihetens og
demokratiets rammer skal støtte til organisasjoner som diskriminerer.
Enkelte vil mene at det er riktig. Jeg føler meg imidlertid overbevist
om at Vårt Land ikke ville mønstret samme indignasjon eller brukt
begrepet ”straff” dersom statsstøtten bortfalt ved dokumentert rasistisk
ideologi og praksis.
Frelsesarmeens Barn og Unge mister ikke støtten på grunn av sine
meninger, sitt ”homofilisyn" som Fagervik velger å kalle det.
Frelsesarmeeens syn på homofilt samliv er vel kjent – også blant
homofile som jobber der. De lever med meningene og teologien. Men det er
noe annet når de mister retten til å bære uniform eller når det
nedfelles i vedtektene at de er uønsket i tillitsverv.
Fagervik avslutter med å henvise til 100.000 skattebetalere som har
tilknytning til landets kristne barne- og ungdomsorganisasjoner. De må
også inkluderes i ”staten”, proklamerer hun. Vårt Lands redaksjon bør
diskutere konsekvensene av en argumentasjon der enkelte grupper av
skattebetalere legitimt skal kunne forvente å få noe igjen for pengene.
Det er f.eks. ikke usannsynlig at mange skattebetalere er skeptiske til
u-hjelp og innvandring. Vil Vårt Land like prinsipielt forsvare disses
rett til inkludering og innflytelse?
Retten til å være og tenke noe annet enn flertallet er selve kjernen i
demokratiet. Utfordringen er hvordan vi gir våre meningsmotstandere
respekt og anerkjennelse. Jens Stoltenberg bidro i Stortinget til å
nyansere: ”Jeg vil forsvare andres rett til egen overbevisning”, sa
statsministeren og understreket at likebehandling skal praktiseres
uavhengig av meningsforskjeller.
Hva om Vårt Land ikke tålte uretten så inderlig vel, men problematiserte
begge sider av saken? Hvor rosverdig er egentlig vedtektsfestet og
statsstøttet diskriminering?
Håkon Haugli,
leder av Aps homonettverk
