DIALOGMØTER FOR HVEM?

Abid Raja (V) har gjort dialog til sitt varemerke, men tåler uenighet dårlig. Han blir opprørt når noen har andre synspunkter enn hans i integreringspolitikken. I Dagsavisen i fjor mente Raja at jeg var ”blendet av min seksuelle legning”, i VG onsdag var jeg ”blendet av hat”, fordomsfull og – om jeg forstår ham rett – verken ærlig eller nøyaktig. At Raja harselerer med at jeg er aktivist kan jeg leve med. Men kampen mot forfølgelse av homofile og for å sikre like rettigheter og muligheter, er ikke bygget på hat. Kritikk av Rajas debattform og politiske holdninger, er heller ikke et angrep på muslimer i Norge. Er dialog bare et ord Raja skyver foran seg for å servere sine egne fasitsvar – eller er han oppriktig interessert i å utveksle synspunkter med noen som mener noe annet enn han selv?

Raja gir ingen svar på de spørsmålene hans mange integreringspolitiske utspill reiser: Skal muslimske nordmenn sverge på Koranen i norske rettssaler? Skal staten utdanne politisk korrekte imamer? Og skal religiøse organisasjoner overta samfunnsoppgaver fra politi og barnevern? Skal det gjelder andre regler for muslimer enn for andre nordmenn?

Da Venstres landsmøte stemte ned Rajas forslag om en statsborgerskapstest, stemplet han partikollegenes syn som ”visvas og tåkeprat” og stemte i mot hele integreringsprogrammet. Da er det ikke underlig at det stilles spørsmål om hvilken politikk Raja egentlig fronter – Venstres eller sin egen.

Arbeiderpartiet mener deltakelse i utdanning og arbeid er en forutsetning for integrering. Vi ønsker et samfunn der alle har de samme rettigheter, plikter og muligheter. Vi vil bekjempe forskjellsbehandling og fordommer, og krever respekt for menneskerettighetene, norske lover og demokratiske grunnverdier fra alle mennesker i Norge.

Islamsk Råd Norge (IRN) har en viktig rolle som paraplyorganisasjon for muslimske menigheter. Å øke støtten til IRN slik at de kan ansette omreisende imamer til å bekjempe kriminalitet, jødehets og ekstremisme, slik Raja vil, blir imidlertid helt feil. Han har sikkert rett i at IRN lyttes til i ”kroker jeg ikke med kikkert kan drømme om å få innblikk i”. Men hva så? Skal samfunnet møte folk som enkeltmennesker, eller kun som representanter for den gruppen de defineres inn i?

Raja inviterer meg til dagens dialogmøte. Like etterpå slår han fast at ”slike som Haugli vil ikke nedverdige seg til å møte muslimske minoriteter”. Påstanden sier mye om avsenderen: Hvem er disse ”slike” som jeg tilhører? Og hvem er det Raja viser til han snakker om ”sånne som seg”? Etter mitt syn er en slik gruppetekning uheldig. Eller for å si det med Jonas Gahr Støre: Vi tilhører alle det nye, norske vi. Raja har ikke noe monopol på å treffe minoritetsungdom. De fleste er faktisk ikke på Litteraturhuset.

Jeg tror jeg forstår hvor Raja vil med dialogmøtene: Reell meningsutveksling mellom ungdom med minoritetsbakgrunn, politiske beslutningstakere og andre. Han skal ha ros for å ha gitt unge debattanter en talerstol. Spørsmålet er om disse dialogmøtene bringer oss nærmere en mer opplyst integreringsdebatt og nærmere løsninger på Norges integreringsutfordringene.

I et av de tidligere dialogmøtene var en kontroversiell imam og tidligere Taliban-minister hovedattraksjon. Han er terrormistenkt og dømt for vold mot sin datter. På et annet møte fremførte en forhåndsannonsert ekstremist, Muhammed Chishti, et stunt under overskriften ”Derfor hater jeg jøder og homofile”. Mange reagerte, blant dem en jødisk gutt som brast i gråt. Chishti var heller ikke fornøyd: ”Jeg gråt etter at alt dette var over”, skrev han i Aftenposten: ”Hvorfor ville Raja det slik? (…) Han satte meg opp mot de andre. Det var han som ba meg fortelle hva som ble ropt under demonstrasjonene blant annet «død over jøder» (…) Raja lot meg bli narret, og lot meg ikke få svare for meg. Er dette dialog?” Det er et godt spørsmål.

Det er ikke deltakerne på dialogmøtene jeg er negativ til. Det er de iscenesatte konfrontasjonene og bruken av enkeltmennesker i jakten på sensasjonsoverskrifter som er kritikkverdig. Å sette folk i gapestokk for å skape nok støy til å gi medieoppmerksomhet, innebærer at personer med ytterliggående synspunkter får mest oppmerksomhet. Dermed skapes det inntrykk av at meningsforskjellene i integrerings- eller ytringsfrihetsdebatten er større enn de er. I sum kan dialogmøter i en slik form bidra til det motsatte av det som er hensikten: å forsterke fordommer.

Håkon Haugli, stortingsrepresentant (A)

Innlegget sto på trykk i VG 4. mai 2010.

 




ÅPNE FOLKEVALGTE
BROSJYREMATERIELL
NYTTIGE LENKER
HOMOHISTORIE