Å leve med hiv

Hva vil det si å leve et liv med hiv i Norge i 2010? Neste år er det 30 år siden hiv-viruset ble påvist. 2009 ser ut til å bli et nytt rekordår for hiv i Norge. Om vi lykkes eller mislykkes i kampen mot hiv, handler om hvordan vi betrakter og behandler hiv og mennesker som er hivpositive. Dette er vår forståelse av situasjonen for hivpositive i Norge i dag.

I hele verden er det flest kvinner og ungdom som smittes med hiv. UNAIDS anslår at 33,4 mill. mennesker lever med hiv. I vestlige land er menn som har sex med menn (MSM) en spesielt utsatt gruppe. Og i denne gruppen opplever vi stadig en uforholdsmessig stor økning i nysmitte. Det handler om to ting: Om statistikk: sjansen for å få hiv dersom du er mann og har ubeskyttet sex med en annen mann, er høyere fordi andelen hivpositive allerede er høyere blant menn som har sex med menn. Og om manglende praktisering av sikrere sex.

Hvorfor 70 % av Norges seksuelt aktive befolkning, men også stadig flere homofile (gruppen som ble flinke til sikrere sex etter at viruset kom), dropper kondom diskuteres: Etter at hivmedisinene ble mer effektive og lettere tilgjengelige, gikk fokuset i hivarbeidet vekk fra det allmennpreventive, over mot såkalte risikogrupper. Dermed falt det allmenne kunnskapsnivået. Informasjonstretthet og mindre frykt for sykdommen, kan også være forklaringer for økt smitte hos MSM. I tillegg vet vi at ikke alle beslutninger er rasjonelle. Å ha sex eller hvordan man har sex er ikke alltid et resultat av logiske tankerekker.

Statistisk vil en tjueåring som får hiv i dag, miste rundt 10 år av sitt liv med vellykket medisinsk behandling. Hiv er et problem for den enkelte – medisinsk, men ikke minst i form av de begrensninger det representerer for livsutfoldelsen, ensomhet og stigma.

Hva vil det si å leve et liv med hiv? Sykdommen er ikke lenger akutt dødelig, men den er en alvorlig kronisk lidelse: Immunforsvaret brytes ned og medisinene kan gi bivirkninger. Mange er nødt til å ta stilling til sykdommen litt etter litt. Dersom man ikke kan innrømme sykdommen for seg selv, er det også vanskelig å være åpen for andre. Ikke mestrer alle sikrere sex alltid heller. Mange hivpositive forteller at de føler skam og skyld for manglende åpenhet og for valg som har kunnet ha store konsekvenser for andre.

Warning! Hivmenn!

Hvordan omgivelsene forstår hiv, påvirker dem som lever med viruset. På tross av medisinske fremskritt, er det også dem som ønsker å fremstille sykdommen som verre enn den er – angivelig for å forebygge smitte. Slike skremsler kan legitimere et undertrykkende og diskriminerende lovverk, som USAs tidligere innreiseforbud. Enkelte innenfor det hivforebyggende feltet ønsker å bekjempe hiv gjennom overdrevent skremsel.

Andre – og vi er blant dem - mener det er mer effektivt å styrke hivpositives livskvalitet og fremme åpenhet, i kombinasjon med et målrettet informasjons- og holdningsarbeid både mot risikogrupper og mot befolkningen for øvrig.

Dersom hivpositive må kjempe en daglig kamp for å overbevise omgivelsene om at de lever gode liv, vil det være til hinder for at de er åpne om sin hivstatus. Enkelte hemmeligheter er destruktive.

Den svenske forfatteren Anna-Maria Sörberg ga nylig ut boka ”Warning! Hiv-menn!» der hun påpeker hvordan media beskriver hivpositive som en onde personer som med vilje har forsøkt å smitte andre.

Hivpositive er klar over riktigheten ved å opplyse om sin status ved usikker sex, men det er forskjell på idealet og de forutsetninger hvert enkelt av oss har til å leve opp til dette. Pressens ensidige fremstilling av hivpositive bidrar negativt. Det er ikke kun den som står i medias søkelys, men alle hivpositive kjenner på sinnet og angsten. Alle vurderer fordelene og ulempene ved åpenhet. En av oss snakker av personlig erfaring.

De andres problem

Flere tannleger og annet helsepersonell vil helst unngå å jobbe med hivpositive. Eller de gjør det etter å ha kledd på seg doble sett gummihansker eller annet overdrevent (og stigmatiserende) sikkerhetsutstyr.

En FAFO-rapport fra 2009 viser at flere ønsker at hivpositive skal tvinges til åpenhet på arbeidsplassen. I Norge er det straffbart å utsette andre for smittefare. Siden det ikke finnes ”sikker sex”, kun ”sikrere sex”, blir hivpositives sexliv kriminalisert. Alt innebærer en form for risiko. I lovverket pålegges hivpositive åpenhet.

Det er urealistisk at folk som i utgangspunktet ikke alltid mestret sikrere sex tidligere, plutselig og helt alene tar det hele og fulle ansvaret for nasjonens helsetilstand. Alle er potensielle smittespredere. Å plassere ansvaret for sikrere sex på den hivpositive alene, gir falsk trygghet.

Straffelovens paragraf 155 har vært oppe til revisjon. Resultatet ble at bruk av kondom fritar for straff. Slik fordeles ansvaret mer riktig og realistisk. Derimot fortsetter hiv- positives å gies alt ansvaret for sikree sex (gjennom straff). Loven gir mulighet til å samtykke til ubeskyttet sex, men kun i ekteskapslignende forhold. Det er moralisme satt i system. Dagens norske lovgivning er i utakt med det Norge står for internasjonalt, der vi fraråder straff som tiltak mot hivsmitte. Lovendringene er ikke trådt i kraft. Stortinget bør snu. Trussel om straff gir mindre åpenhet. Mindre åpenhet gir større risiko for smitte.

Sykdommer er sosiale fenomener. Gjennom å definere hivpositive som en trussel, legitimeres ”alle andres” ansvarsfraskrivelse. Det er både i den enkeltes og i samfunnets interesse å forhindre at hivpositive straffeforfølges og gjøres bedre i stand til å mestre sin egen situasjon.

Andrès Lekanger, hivpositiv og styremedlem i LLH
Håkon Haugli, stortingsrepresentant (A)

Innlegget sto på trykk i VG 5. april 2010.

 




ÅPNE FOLKEVALGTE
BROSJYREMATERIELL
NYTTIGE LENKER
HOMOHISTORIE