Adopsjon: Slipp oss inn i køen

I praksis har homofile samme mulighet til utenlandsadopsjon i dag som før ekteskapsloven: Ingen. Par av samme kjønn vurderes ikke, men avvises med henvisning til ”negative holdninger” i Norges samarbeidsland. Denne praksisen er tvilsom fra et likestillings- og diskrimineringsperspektiv, men verre: Den ikke til ”barns beste”.

Norsk adopsjonspraksis ble gjennomgått i NOU 2009:21: Adopsjon – til barnets beste. Innstillingen har vært på høring, og vurderes nå av Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet. Likebehandling av homofile er én av mange utfordringer på adopsjonsfeltet. Antall barn som adopteres til Norge har falt kraftig: Fra 785 i 2002 til 346 i 2009. Samtidig anslår UNICEF at 16,2 millioner barn i Asia, Afrika og Latin-Amerika har mistet begge foreldrene og er helt foreldreløse. At antall barn som tas i mot av norske adoptivforeldre synker, skyldes ikke at verden mangler barn som trenger omsorg, men måten adopsjonsprosessen er organisert på i Norge. Det er behov for å utvikle samarbeid med flere land, ventetiden må ned, prosessen må bli mer fleksibel, staten må ta større ansvar, og fordommer i utlandet kan ikke være avgjørende for hvordan søknader håndteres i Norge.

Flere samarbeidsland

Tre private organisasjoner har i dag enerett på adopsjonsformidling i Norge. Disse står for all kontakt og inngår avtaler med samarbeidsland. Statens (dvs. Bufetats) ansvar begrenser seg til å foreta vurdering av adoptivforeldrene. Før Bufetat vurderer egnethet, kreves det imidlertid en ”forhåndsgodkjenning”: foreldrene må oppfylle kriteriene for å adoptere fra et av adopsjonsforeningenes samarbeidsland. Det er i dette tidlige filteret alle homofile par sorteres ut. Totalt samarbeider norske adopsjonsorganisasjoner med 18 land, til sammenligning jobber danske og svenske organisasjoner med 26 og 36. Av de norske samarbeidslandene, er det kun Sør Afrika som åpner for at homofile kan adoptere.

Smidigere og raskere

Det er bred enighet om at alle potensielle adoptivforeldre må vurderes grundig og individuelt. Det kan skje raskere og smidigere. I dag starter prosessen med at foreldrene velger hvilket land de vil adoptere fra. Dette fremstår som en meningsløs regel. For mange vil ikke barnet fødeland være avgjørende. Like uforståelige er reglene som forhindrer adoptivforeldre fra å registrere seg hos mer enn en adopsjonsorganisasjon, som innebærer at søkere må begynne helt på nytt om de vil flytte søknaden fra en organisasjon til en annen, og som pålegger foreldre å vente minst et år før de kan starte prosessen med å adoptere barn nummer to.

Rett til vurdering

Praksisen med forhåndsgodkjenning før Bufetat starter sin prosess, må også endres. Den framstår som et brudd på norsk lov: Likeverdige søkere behandles ulikt. Ved å nekte homofile som gruppe mulighet til å bli vurdert, utestenger og diskriminerer staten personer på grunnlag av negative holdninger i samarbeidsland og organisasjoner.

Å forholde seg til et konkret par som norske myndigheter har vurdert, er noe annet enn å forholde seg til antakelser om gruppen ”homofile”. Hittil har ingen av Norges samarbeidspartnere fått mulighet til å vurdere et navngitt homofilt par. Det vil være en god start. Norge kan og bør gå foran. All forskning viser at foreldre av samme kjønn kan gi barn like god omsorg som foreldre av ulikt kjønn. Det er andre kriterier som avgjør egnethet. Disse kriteriene skal selvsagt vurderes.

Ingen har rett til å adoptere, men alle har rett til å bli vurdert. Det er ingen menneskerett å bli foreldre, men etter Barnekonvensjonen har barn rett til å vokse opp i en familie og et miljø med ”glede, kjærlighet og forståelse”. Millioner av barn har det ikke slik. Enkelte konstruerer en motsetning mellom det som er i barns og det som er i egnede adoptivforeldres interesse. Noen slik motsetning finnes ikke.

Susann Jørgensen, styremedlem i Arbeiderpartiets homonettverk
Håkon Haugli, stortingsrepresentant (A)

 

Kronikken sto på trykk i VG 27. april 2011.

 

 




ÅPNE FOLKEVALGTE
BROSJYREMATERIELL
NYTTIGE LENKER
HOMOHISTORIE