MORALFILOSOFISK NONSENS
FRA MONSEN
Årets vinner av Fritt Ords
pris, Nina Karin Monsen, hevder 23. april at Aftenpostens anmeldelse av
hennes siste bok er et eksempel på den ”sjikane” hun er utsatt for. Det er
blitt et mønster at Monsen stempler saklig uenighet som trakasseri.
Monsens
forfølgelsespåstander rammer denne gang litteraturanmelder Aage Borchrevink
som 19. april påpekte de mange selvmotsigelsene og den malplasserte
”korsfareraktige heroisme” som boken preges av. Monsen hevder han lyver og
bløffer. Hun lister indignert opp de faktafeil hun mener å finne i
Borchrevinks anmeldelse. Deretter avlegger hun meg en visitt. Og paradoksalt
nok: I samme åndedrag som hun kritiserer Aftenpostens anmelder for mangel på
presisjon, demonstrerer hun sin egne grelle omtrentlighet i omgang med
fakta. Hun påstår jeg har ”gått inn for at menn skal få lage morløse barn”.
Det er feil. I debatten om surrogat har jeg kun tatt til orde for at alle
barn må sikres samme grunnleggende rettigheter, uansett hvordan de har
kommet til verden. Og om ikke det var nok: Monsen greier verken å plassere
meg i riktig politisk parti eller stave navnet mitt korrekt.
Monsens selvmotsigelser
slutter ikke der. Hun avslutter sitt innlegg med en programerklæring: ”jeg
vil at alle moralske spørsmål er noe alle kan snakke om (…) uten å bli
mobbet eller kjenne angst”. Selv er hun imidlertid ikke skånsom i omtalen av
sine medmennesker: Da kronprins Haakon giftet seg med Mette-Marit mente hun
kongebarna ”valgte ektefeller på nederste hylle”. Hun har stemplet Jens
Stoltenbergs familie som ”dysfunksjonell” fordi han har en søster som har
vært narkoman og fordi foreldrene ”tok ham med over hele verden”. Om
prostituerte har hun sagt at de er yrkesutøvere som ”ønsker
lett-tjente penger”.
I Dagsnytt Atten 24.
april påsto Fritt Ords Francis Sejersted at Monsen neppe ville fått prisen
om hun var ”homofob”. Merkelappen er av liten interesse. Sejersted bør
imidlertid merke seg Monsens omtale av
ekteskapsloven som ”demonisk” og hennes sammenligning av regjeringen med
naziregimet i Tyskland. Hun har anklaget tilhengere av ekteskapsloven for å
være ”fulle av hat” og hevdet hun i en demonstrasjon ble møtt med ”tomme
øyne og hektiske underlivsbevegelser”. Hun har omtalt lesbiske kvinner som
rugekasser og sammenlignet assistert befruktning med Hitlers
lebensbornprogram. Monsen nøler ikke med å trekke demoner, nazister,
seksualatferd og kroppsvæsker inn i ellers saklige debatter. Når hun møter
motstand, fremstiller hun seg like fullt som en undertrykt stemme i en
verden av umoral og ufornuft. Slik er det ikke. Hun er en prisbelønnet
forfatter og statsstipendiat som uttrykker holdninger som har vært
dominerende i
Norge inntil helt nylig; holdninger som har dannet grunnlaget for
forfølgelse, og som er bekjempet av modige ytringsfrihetsforkjempere, som
Kim Friele.
Fritt Ord har i sin
begrunnelse for årets tildeling omtalt Monsen som ”gjennomreflektert”. Når
utdelingen finner sted, blir det interessant å høre hvordan juryen belegger
påstanden. Kjernen i kritikken mot prisutdelingen er imidlertid ikke Monsens
homonegative holdninger, slik bl.a. Sejersted ser ut til å tro. Det er
hennes debattform som overhodet ikke er prisverdig.
Håkon
Haugli, stortingskandidat (A)
