Denne måneden har vi intervjuet Ragnar Kværness. Han er psykolog og
seniorrådgiver i Barne- og likestillingsdepartementet. Han har vært medlem
av Arbeiderpartiet siden 2000, og medlem av bystyregruppa i Oslo fra 2003
til 2007. Han var med å starte Homofile og lesbis e sosialdemokrater, og
satt i styret i flere perioder.
Spørsmål: Hva er du mest opptatt av for tida?
Svar: Masse prosjekter for å videreutvikle og styrke barnevernet i
Norge. Barnevernet, som er den viktigste rettsikkerhetsgarantien for utsatte
barn og unge, blir ofte urettferdig utskjelt.
Spørsmål: Hva mener du er den viktigste politiske saken akkurat
nå?
Svar: Klima- eller egentlig – miljø- og ressurskrisen. Alle –
inkludert Ap –må tenke dramatisk annerledes enn i dag. Helt konkret kulle
jeg ønske et Ap som sa klart nei til oljeboring i matfatet utenfor Lofoten.
Spørsmål: Hvorfor er du medlem av Arbeiderpartiet?
Svar: Fordi jeg mener den sosialdemokratiske samfunnsmodellen både er
mest rettferdig og mest gjennomførbar for å oppnå e godt samfunn.
Spørsmål: Hvilke personer mener du har hatt størst betydning for
homokampen i Norge?
Svar: Kim Friele er opplagt. Sammen med en rekke mer eller mindre
anonyme personer som kjempet mot forbudet vi absurd no hadde i Norge frem
til 1972. I senere tid er det mange, men jeg har lyst til å trekke frem
Kjell Erik Øie siden han var sentral for innføringen av både partnerskaps-
og ekteskapsloven – med hva de betyr av både praktisk verdi og son symboler.
Og - med fare for å virke smiskete, siden dette er homonettverkets
medlemsbrev Håkon Haugli. Han var en
drivende kraft i lobbyvirksomheten for å gjøre felles ekteskapslov til Aps
politikk. Og han kombinerer politisk teft og handlekraft med ekt ngasjement.
Spørsmål: Har du et godt råd til regjeringen?
Svar: Kan jeg gi to? Selv om regjeringen har holdt
menneskerettighetsfanen høyt, bør den bli tydeligere i utenriks- og
bistandspolitikken. Afghanistan skiller seg spesielt ut. Siden Norge er en
del av den internasjonale militærstyrken Karzairegimet er helt avhengig av,
har vi et særlig ansvar. Norske soldater – og de internasjonale styrkene -
bør fortsatt være i Afghanistan. Alternativet – at Taliban overtar - er
verre. Men Norge bør gå i front for å presse Karzai. Regjeringen hans
gjeninnførte dødsstraffen det amerikanske okkupasjonsregimet hadde
avskaffet. fghansk lov gir dødsstraff for homoseksuelle handlinger. Nylig
ble en g journaliststudent dømt til døden for å ha lastet ned en feministisk
artikkel fra nettet. Og i for ikke lenge siden vedtok den afghanske
regjeringen et lovverk som binder kvinner til hjemmet og i praksis
legaliserer voldtekt innenfor ekteskapet. Hvis vi – sammen med de andre
landene som stiller soldater – stilte ufravikelige krav til den afghanske
regjeringen om å respektere grunnleggende menneskerettigheter, ville vi
unektelig ha et ganske sterkt utgangspunkt - siden enhver afghansk regjering
er avhengig av militær støtte fra det internasjonale samfunn. Her hjemme bør
regjeringen benytte den gyldne anlednin n flertallet i stortingets
justiskomite gav dem til å komme ut av hjørnet de har malt seg inn i under
behandlingen av st affeloven. Justiskomiteen viser til at Unaids – FN’s
organ for bekjempelse av hiv og aids – vil kartlegge sammenhengen mellom
smittebekjempelse og lovverk. Men de norske – og de toneangivende
internasjonale - fagmiljøene er samstemte: Både eksisterende lov og den
loven regjeringen nettopp fikk vedtatt, virker mot sin hensi t. Heller enn å
redusere smitte, motvirker begge lovvariantene at folk tester seg. Når vi
vinner valget må vi sørge for en kritisk lovgjennomgang, slik
stortingsflertallet og Unaids oppfordrer til. Vi trenger ikke vente på hva
Unaids kommer frem til. Slik kan vi endre den nye loven før den
sannsynligvis trår i kraft i 2011.
Spørsmål: hvordan og hvorfor vinner vi valget i 2009?
Svar: Ved å være tydelige på hva vi står for: Et rettferdig trygt
samfunn, som går inn for like muligheter til ulike mennesker. Det betyr at
mange av oss må betale noen kr er mer i skatt, men det er ikke en umulig
pedagogisk oppgave å formidle at trygghet og kvalitet koster litt. Og at
fellesskap faktisk er hva et velfungerende samfunn først og fremst bygger
på.
