Hjem

Aktuelt

Om oss

Kontakt oss

 

Månedens miniintervjuobjekt Av Marit Bjerke

Hver måned intervjuer vi et medlem av Homofile og lesbiske sosialdemokrater. Denne måneden er vi stolte over at intervjuobjektet er ingen ringere enn Karen-Christine Friele. Hennes homopolitiske meritter er så mange og så viktige at de ikke kan ramses opp her. Hun sto bl.a. i spissen for arbeidet med å få opphevet Straffelovens § 213 som innebar at homoseksualitet var straffbart, var sentral i å få strøket ”homofili” som psykiatrisk diagnose og fikk på plass diskrimineringsparagrafen i Straffeloven. I 1993 var Kim og hennes partner Wenche Lowzow et av de aller første parene som inngikk partnerskap. I perioden 1966-89 var Kim leder og senere generalsekretær i DnF-48. Kim Friele ble 28. mars utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet.  - Du har gjort Norge til et mer anstendig samfunn, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin takketale. Kim Friele: Rettigheter må tilkjempes. Låser vi ikke døra i tide, kan vi allerede om et år våkne opp flere rettigheter fattigere! Om et år er det nemlig stortingsvalg! Spørsmål: Hva er du mest opptatt av for tida? Svar: At snøen skal forsvinne i brattbakkene opp til heimen på Haugastøl! Regnbueflagget skulle ha vært heist den 27. mai ifølge tradisjonen. I år derimot har vi måttet drive åndemaning. Større snøfall har nemlig ikke falt på Haugastøl siden 1935 – året da Leo Trotski fikk politisk asyl i Norge og Johan Nygårdsvold ble statsminister! Året da tusener av arbeidere krevde at det måtte settes en stopper for quislingenes provokatoriske møter. De årene ligger dessverre bak min elskede og meg, da vi slepte ”paragasset” vårt til fjells på slede, stabbende på truger! Nå må øl og ”jodlevann” vente til fjellskrentene er snøfrie – og perleporten kan nås, uten først å bruke timer på å grave og pese oss framover

Spørsmål: Nå som felles ekteskap er på plass, hva mener du er den viktigste homopolitiske utfordringen? Svar: Et homopolitisk krafttak for et verdig liv for eldre homser og lesber og for alle i ”komme ut fasen”. En verdig, solidarisk synliggjøring av støtte til kvinner og menn som strir med hiv/aids og med alle som sliter med rusproblemer. Enda større engasjement i ”filleristingen” av Norges Idrettsforbund, Norges Fotballforbund, Politiforbundet, Forsvaret, helsepersonell, kirker og misjonsforbund -  etc. etc. etc. Norge kastet for mange år siden over bord vår middelalderske moraloppfatning. I dag har vi et samfunn som hyller akseptasjon og ulikhetenes likeverd. Fortsatt er det likevel sånn at alt for mange homser og lesber lever andres og ikke sine egne liv! Hvorfor? Fordi de ikke tror at absolutt alle mennesker er unike, uerstattelige og umistelige. Dette er sannhet, den må vi kjempe for å få dem til å ta til seg. På alle kanter er vi omgitt av heterofile - som ikke bare føler seg stolte av sin heteroseksualitet, men som dessverre fortsatt strutter av stolthet over sin evne til å tolerere (tåle/bære over med) oss. En av de viktigste homopolitiske utfordringer i fremtiden er å slå ring om og beskytte det vi har vunnet gjennom 60 års tålmodig slit. Rettigheter kommer ikke rekende på en fjøl! Rettigheter må tilkjempes. Låser vi ikke døra i tide, kan vi allerede om ett år våkne opp flere rettigheter fattigere! Om ett år er det nemlig stortingsvalg! Spørsmål: Hvilken sak mener du har vært viktigst i homokampen i Norge så langt?  Svar: Her er det ikke tale om ti på topp! Her snakker vi om at uten politisk gjennomslag på ett viktig område, og vi ville ikke ha lyktes på alle de andre. Hadde ikke våre formødre og fedre på 50-tallet fått satt en stopper for kravet om organisasjons- og ytringsforbud for homser og lesber, hadde vi måttet vente enda lenger enn til 1972 på avkriminalisering av homser. Uten avkriminalisering – lite annet i 70-årene. Uten en fjerning av sykdomsdiagnosen ”mental forstyrrelse” i 1977, og ingen AP-politikere fra Norge ville i 1980-årene ha kunnet ta opp viktige homopolitiske spørsmål i Nordisk Råd og Europarådet. Uten en fjerning av sykdomsdiagnosen, og homser og lesber ville ha måttet ventet i enda flere år på trygghet i skole og på arbeidsplass, adgang til å tjenestegjøre i forsvar og utenrikstjeneste m.m. Uten en inkludering i rasismeparagrafen i 1981, og vi hadde måttet vente i flere år enn 16, på en tilnærmet anstendig arbeidsmiljølov. Så vel partnerskapsloven i 1993 og den nye ekteskapsloven i 2008 er saftige frukter på et 60 år gammelt flott tre! Uten røtter og stamme – ingen livskraftig krone! Spørsmål: Hvorfor er du medlem av Arbeiderpartiet?  Svar: Fordi at å gi min stemme til et annet parti enn Arbeiderpartiet, virkelig ville føles å være ”mot naturen”!  Spørsmål: Hva mener du Arbeiderpartiets homonettverk bør jobbe for nå?  Svar: Det håper jeg å ha uttrykt i svarene på de andre spørsmålene. Spørsmål: Hvilke råd har du til regjeringen? Svar: At den fortsetter å regjere slik at jeg enda en gang føler trygghet og glede ved å fornye tilliten! Les tidligere intervjuer her »