Tre spørsmål til ”Nye KRF”

Da Dagfinn Høybråten lanserte ”Nye KRF”, varslet han samtidig at partiet vil la folk være mer i fred. I fred for ”politiske dumheter, pirk og overstyring”. Han slo samtidig fast at tydelighet i kristne grunnverdier vil stå fast. Hva betyr dette? Innebærer ”Nye KRF” en oppmykning av partiets politikk i samlivs- og trosspørsmål, eller vil KRF nå kombinere kamp mot unødvendig byråkrati med fortsatt motstand mot ekteskapslov og blasfemiske ytringer?

Etter at KRFUs nærmest kvoterte homofile inn i sitt sentralstyre, er andelen åpne homofile i KRFs ungdomsorganisasjon større enn i befolkningen for øvrig. Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide har begge tatt oppgjør med homonegative holdninger i partiet. Og nyvalgt stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold kritiserte nylig utlendingsmyndighetene for at homofile asylsøkere ikke tas på alvor. Dette er interessante signaler. Dette er noe annet enn partiet som i sin tid sto alene om å ville innføre straff for lesbiske kvinner, som ikke hadde plass til Anders Gåsland, og som i 1993 kjempet med skarpe klør mot partnerskapsloven.

Det lar seg imidlertid gjøre å kombinere kamp mot offentlig skjemavelde med en streng samlivspolitikk. KRF kan velge å bygge på sin historie og spisse motstanden mot ekteskapsloven. Kritikken av ”normoppløsende” kvinne- og homofrigjøring - som målbæres av folk som Mohammad Usman Rana, Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland - har ikke funnet noe partipolitisk hjem. Det hjemmet kan KRF bli. Det vil gi partiet særpreg og gjøre det attraktivt for konservative ikke-kristne. Å fjerne bekjennelseskravet, kan åpne partiet for nye velgergrupper som deler partiets grunnverdier. Disse vil neppe trekke KRF retning ”mer frihet” i samlivsspørsmål.

På bakgrunn av Dagfinn Høybråtens signaler, ønsker jeg å stille ”Nye KRF” tre spørsmål:
1. I ulike religiøse miljøer finnes det personer som tar til orde for og sannsynligvis praktiserer ”reorientering” av homofile. Målet er å få homofile til å leve heterofilt. Metodene varierer fra samtaleterapi til tvangsforing med vers fra Koranen (Dagsavisen 19.1.2008). Tar KRF klar avstand fra alle former for reorientering?
2. I asylpolitikken argumenterer KRF med at det er urimelig å kreve at homofile skal leve i sølibat. Partiets lokalavdeling i Sarpsborg stilte imidlertid samme krav til sin homofile gruppeleder Ole-Henrik Grønn i fjor, og Norsk Luthersk Misjonssambands Espen Ottosen ga nylig ut boka ”Mine homofile venner” der sølibat fremheves som et godt alternativ for homofile. Er det plass til ”praktiserende” homofile som tillitsvalgte i KRF nå? Og vil ”Nye KRF” bekjempe krav om sølibat med samme kraft i Norge som i asylpolitikken?
3. KRF gikk i mot lik rett til adopsjon for homofile i 2008, angivelig fordi det er til barnas beste. Barneombudet inntok etter hvert motsatt syn. Når norske barn adopteres i dag, er det i all hovedsak nære slektninger eller fosterforeldre som adopterer. Mener ”Nye KRF” det er i disse barnas interesse at homofile slektninger eller fosterforeldre utelukkes som adoptivforeldre, eller kan homofile foreldre i blant kan være til barnets beste?

KRF står ved en korsvei. Veivalget er av interesse for flere enn partiets medlemmer.

Håkon Haugli,
stortingsrepresentant og leder av Arbeiderpartiets homonettverk